Det gikk mange år før hun som flytta til Frøya, kom til Hitra igjen. Men en høstdag da hun var ute og segla, satte hun kursen opp under Hitra. Det var så lenge sia hun hadde sett søstra si, så nå ville hun besøke henne. Fagert lå hitterlandet framfor henne med grønne marker og gule åkrer. Og lauvtrærne stod som fakler i raudt og gult innover mot barskogen, og bakom løfta fjella seg opp mot himmelblånen. Da forandra hun sinn og ombestemte seg. Avundsjuka hadde grepet henne, og hun for heim.
Hele vinteren gnog avundsjuka i henne, og da sommeren kom, bestemte hun seg til å brenne hele Hitra. Hun tok med seg de beste mennene sine, og om natta kom hun fram. De rodde inn i bukter, våger og viker fleire steder og tente på. Det gikk ikke lang tid før himmelen var farga raud av ild. Røyken velta utover og dekka land og hav. Skogen stod i brann, og åker og eng ble svidd av. Men da ildspåsetterne ga seg til å ro heim mot Frøya, braut torden og uvær laus. Kvasse lyn skar over himmelen. Tordenbrak rulla over landet. Snart så de ikke land til noen kant for den tung røyken. De kom seg opp på en holme og måtte bli der i to døgn.
Da uværet ga seg, fikk de se at den gamle skogen på Frøya også hadde brent ned. Der hadde lynet slått ned på mange steder, og øyene var og herja av brann. Gården hennes hadde også brent, og hun skjønte at dette var gjengjeldelse for ugjerninga hun hadde gjort på Hitra. Da gikk hun i båten, heiste reglet og satte til havs. Ingen så henne seinere.