Det var så trist å tenke på at han måtte gråte. Han sakna henne så fryktelig. Men farmor var fortsatt her! Ikke langt bortafor huset deres lå gravrøysa hennes. Inn i røysa fikk ho med seg det kjæreste og fineste ho eide sammen med mange ting som ho hadde bruk for. Og etter at likbålet var brent ned, og farmors sjel hadde fått frihet fra den døde kroppen, vart ho lagt ned i ei vakkert utsmykka krukke og satt inn i gravrøysa. Hit kunne han gå hver dag og sitte hos henne om han ville.
For 1500 år sia gikk kanskje en liten gutt på Vassætra ved Dolmsundet og tenkte på den døde farmora si. Huset de bodde i er rekonstruert og kan besøkes i Dolmsundet Opplevelsespark. Gravrøysa ligger like ved, slik den alltid har gjort. Og gjenstandene fra gravrøysa finner du i utstillinga ”Øyrike midt i verden” på Kystmuseet i Fillan.
Gravrøysa
Naturligvis hadde han grått. Det kom heilt av seg sjøl. Aldri mer kunne han sitte ved åren sammen med farmor om kveldene og høre den varme, gode stemmen hennes fortelle de spennende, gamle historiene. Aldri mer skulle han få kjenne den varme handa hennes stryke seg over kinnet og gi trøst uten ord når noe var vanskelig.
Publisert i
Små historier - Øyrike