De kunne skimte holmen, og de så det låg sel der. Alt vart gjort klart om bord: Harpunene, reipa, spyda. Så var tida inne. De padla alt de kunne mot holmen. Selene oppdaga dem straks og halsa mot sjøen. I siste liten fikk de kjørt harpunen djupt inn i den siste selen. Den kaster seg i sjøen, men harpunen sitter og reipet er sterkt. Etter en vill kamp er dyret utmatta og må gi seg. Selveiderne har lyktes.
Slik var det kanskje en gang for 5000 år sia da to karer veida sel utafor Frøya. Sammen med fangst og slakteredskap kan du se litt av den ville kampen med selen i utstillinga ”Øyrike midt i verden” på Kystmuseet i Sør-Trøndelag.
Slakteredskap
Det vart et bask. Tidlig, tidlig på morgenen i ly av nattemørkret langs land hadde de sneket seg utover mot holmen der selene låg. Selen er var, og de måtte bevege seg heilt stille. Padleåra måtte ikke lage en lyd. De padla så nært som de torde. Så la de seg heilt stille og venta på lyset. Sakte kom morgenlyset sigende.
Publisert i
Små historier - Øyrike