Kystkulturen er rik på sagn og fortellinger. Den eldgamle fortellertradisjonen har vært sterk helt fram til våre dager, og vi vil forsøke å ta vare på den – også gjennom nettsida vår. Her skal vi etter hvert legge ut flere og flere sagn, historier og fortellinger. Om du kjenner slike historier fra Trøndelagskysten, så vil vi sette stor pris på om du gir oss tips om det. Send en beskjed på denne epostadressen: Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere JavaScript for å kunne se adressen
Og her kommer noen historier fra Kystmuseets samling:
Guri hadde to døtre som var meget vakre. Det var to karer på Ut-Frovær som hadde et godt øye til disse døtrene hennes, men ho ville ikke ha disse karene til svigersønner. Ho reiste derfor en gang til fastlandet, nærmere bestemt til Steinvika i Valsfjorden, og der traff ho to brødre, Jo og Kristoffer Stenvik, som var villige til å komme til Ut-Frovær og bli svigersønnene hennes.
På Ulvan hadde de en gang en dreng som hette Hans, og da han aldri hadde otte verken for underjordiske eller annet skrømt, ble han kalt Hans Uredd.Nede ved sjøen hadde gården ei stor brygge, eller sjå, som de mest kalte slike sjøhus. Der hadde de også brennevin liggende, og det kunne somme tider være fleire ankere med brennevin der.
Oppi Fuglåsen ved Sandstad bodde det en gang et troll. Men med tida ble det så lei av å bo der og ville flytte over til fastlandet på den andre siden av Leia. Da det gjorde seg klar til flytting, tok det med seg en novstein. Den kunne være god å ha meinte trollet. Men det hadde ikke gått mange skrev før steinen glei på aksla, og så for den nedover lia.
Steinen ble liggende ovafor dampskiskaia på Sandstad, der den small i tre blokker. Der ligger den og kalles Trøsteinen.
Det var en gang en jutul som kom fra Froan og ville i vei til Steinfjellet på Frieri. Ved innløpet til Eidsvågen ville han over på et sted som kalles Revet. Men så glei han og ramla på sjøen. Han hogg ene handa i berget og dro seg opp igjen, og la i vei til fjells. Merket etter handa står der den dag i dag, så de som tviler på det, kan dra dit og se det sjøl. Det kalles Jutulkloa eller Jutulfingran og er merke etter ei venstrehand med to tommelfingrer om lag en halvmeter breitt.
En gang for lenge sia suste storskogen på Hitra om kapp med havbåra. Det var veldige furutrær inn etter alle blåner, og inn i mellom furua vokste eik og ask, og store hengebjørker la svale skygge omkring seg.
På den tida kom en mann flyttende vestfra hit til øyene. Han valgte å bo på Hitra og de andre øyene tok han til sin eiendom. Mannen hadde to døtre, og da han var blitt gammel, ville han skifte mellom dem. Den yngste av døtrene fikk Hitra og øyene omkring den, mens den eldste fikk Frøya og øyene der, helt til havs.
etter Johanna Fjeldvær og Johannes Sørsæther,nedskrive av Svein Bertil Sæther (tilnærma hitterdialekt)
Attmed Dragvatnet på Fjellværsøya e det ein plass som kalles Fautsætra. Her bodd det ei trollkjerring, som dem kalla Fautsæterkjerringa.
Det rinn ei elv frå Dragvatnet og nerri Vågan, og her va det ein gong ein mann som villa sett opp ei møln (mølle). Fer å få vatn åt mølna, så mått n demm opp elva.